"Hvor finner du inspirasjon?"

Det spørsmålet fikk jeg forrige uke. Et godt spørsmål, som min lærer på barneskolen sa når han ikke hadde svaret på stående fot. Noe godt svar hadde jeg ikke, men det spørsmålet ga meg noe å tenke på. Hvor kommer  inspirasjonen egentlig fra?

Jeg kan jo starte med et smykke som ble inspirert av hun som stilte spørsmålet, mer presist noen øredobber hun hadde på seg en dag. Øredobbene var sølvfargede hjerter, den ene halvdelen var gjennombrudt og blankere enn den andre. Spørsmålet dukket opp, som det ofte gjør når jeg ser noe jeg liker, hvordan kan jeg få det samme uttrykket i glass? Og med mottoet: Alt er mulig, det gjelder bare å finne ut hvordan, gikk det selvfølgelig.

Et hjerte av hvitt glass, med klart glass over. Jeg brant det en gang, men visste at det ikke ville gi uttrykket jeg var ute etter.

Dette er resultatet etter første brenning. Kantene er slipt og formen finjustert, men det mangler den blanke overflaten slipebrenningen gir. Et helt alminnelig, greit nok hjerte, men litt for kjedelig etter min smak. Det trengte ujevnheteter, spill i overflaten. Jeg hadde noen idèer til hvordan jeg skulle få det til, det var bare å prøve seg frem. Det jeg visste var at det trengte lavere temperatur enn full fuse (temperatur og holdetid hvor glasset smelter helt sammen). Jeg la på klar frit (ferdig knust glass) og et par små biter av klart dichroic glass (glass som har fått et metallag). På den måten fikk jeg mer liv i overflaten, og de små bitene dichroic glass gir stor visuell effekt.

Som sagt, programmet for full fuse ville ikke fungere, da ville overflaten bli helt slett og jeg ville sitte igjen med et helt vanlig, hvitt hjerte. Kjedelig. Det var flere smykker klare for slipebrenning (brenning på lavere temperatur enn full fuse, brukt for å gi de ferdige smykkene en blank overflate). Jeg var heldig, og traff blink på første forsøk.

Resultatet ble som jeg ønsket, et enkelt, hvitt hjerte med "noe ekstra".